livsstil
Fra professorliv til barnehage: – Jeg vet hvordan det er å føle seg utenfor
Ana Cecilia Marin kom fra Romania med doktorgrad i lingvistikk. I dag arbeider hun for at alle barn i Ålesund skal føle tilhørighet. – For meg var dette mer enn åpningen av et nytt tilbud; det var skapelsen av et møtested der familier kunne kjenne at de hørte til, forteller hun.
Hun kom til Norge med en koffert full av erfaring og en doktorgrad i lingvistikk. Likevel var det et lite barn i en barnehage på Sunnmøre som fikk henne til å innse at hun måtte lære språket på nytt.
I dag arbeider Ana Cecilia Marin (50) for at alle barn – uansett språk og bakgrunn – skal føle at de hører til.
Annonse
– Hvis noen hadde fortalt meg for 20 år siden at Norge skulle bli hjemmet mitt, ville jeg nok ikke ha trodd dem.
Marin smiler når hun ser tilbake.
Et helt nytt liv
Hun er opprinnelig fra Romania, men bor i dag i Ålesund. Reisen hit begynte da hun flyttet til Norge: Allerede det første året i Norge fikk familien en sønn.
Annonse
Det som først var en reise til et fremmed land, ble etter hvert til et helt nytt liv.
I dag er hun 50 år gammel, tobarnsmor, pedagog og en sterk stemme for flerkulturell inkludering i Ålesund.
Ved siden av jobben er Marin engasjert i frivillig arbeid, kultur og språkprosjekter som skal bygge broer mellom mennesker.
– Jeg trives aller best når jeg kan bruke kunnskapen og erfaringene mine til å gjøre en forskjell for andre, forteller hun til iÅlesund.
Drømmen som barn
Som barn hadde Marin en drøm. Ikke om et bestemt yrke, men om et liv.
Annonse
– Jeg drømte om å arbeide på et sted der jeg kunne leke mye, gå på tur, reise og lære noe nytt hver eneste dag.
Den gangen visste hun ikke at et slikt sted faktisk eksisterte.
– I dag ser jeg at barndomsdrømmen min på mange måter har gått i oppfyllelse. Jeg arbeider i barnehage – et sted der ingen dager er helt like, der fantasien får leve, og der både barn og voksne kan oppdage verden sammen.
Språk ble lidenskapen
Etter ungdomsskolen fulgte hun interessen sin; Marin tok bachelorgrad i balkansk kultur og sivilisasjon og rumensk språk. Studiene tok henne rundt på Balkan, hvor hun lærte flere språk og ble kjent med nye mennesker, kulturer og tradisjoner.
Det var likevel språket som fascinerte henne mest.
Annonse
– Jeg har alltid vært fascinert av språk – ikke bare av ordene vi bruker, men også av hvordan språket former identiteten vår og måten vi forstår verden på.
Interessen førte henne videre til en doktorgrad i lingvistikk ved Universitetet i București, som hun fullførte i 2006.
Etterpå underviste hun både i rumensk, latin, serbisk og rumensk som fremmedspråk for internasjonale studenter.
– Jeg oppdaget hvor sterkt språk kan knytte mennesker sammen, åpne dører og gi oss følelsen av å høre til.
Språksjokket på Sunnmøre
Da hun kom til Norge, var målet klart: Hun ville raskt lære norsk og komme seg ut i arbeid.
Annonse
Hun besto norskprøven på A2-nivå, men oppdaget snart at det hun hadde lært, ikke var det språket folk faktisk brukte.
Hun ler når hun forteller om en av sine første dager som tilkallingsvikar i Valle barnehage. Et lite barn kom bort til henne.
– Han sa at han ville ha «hua» si.
Hun trodde han mente lua.
– Jeg spurte: «Mener du lua?» Da svarte han bestemt: «Nei! Det heite hue!»
Den lille episoden har hun aldri glemt.
Annonse
– Jeg hadde lært norsk, men nå måtte jeg lære språket på nytt – slik menneskene rundt meg faktisk brukte det.
En helt ny måte å tenke på
Det var ikke bare språket som overrasket henne; den norske barnehagen var annerledes enn alt hun kjente fra før.
Hun undret seg over hvorfor barna sov ute, spiste brødskiver til lunsj, lekte ute nesten uansett vær og fikk velge om de ville delta i enkelte aktiviteter.
I stedet for å avvise forskjellene, ble hun nysgjerrig. Hun ønsket å forstå tankene bak. Derfor begynte hun å studere småbarnspedagogikk og barnehagepedagogikk ved Høgskulen i Volda.
Etter hvert oppdaget hun at hun identifiserte seg sterkt med den norske pedagogikken.
Annonse
– Vi passer ikke bare på barn; vi er med på å legge grunnlaget for livet til den neste generasjonen.
Hun beskriver de første seks leveårene som blant de viktigste et menneske har — det er da barn lærer å bygge relasjoner, samarbeide, vise omsorg og finne sin plass i fellesskapet.
– Alt har betydning når barn er små; ordene vi bruker, blikket vi møter dem med, hvordan vi lytter og hvordan vi oppfører oss som rollemodeller.
Ville skape et sted der alle hører til
Den personlige erfaringen med å være innvandrer har preget hele yrkeslivet hennes.
Marin vet hvordan det føles å bli misforstått. Hun vet hvordan det er å bli vurdert ut fra stereotypier. Hun vet hvordan det er å komme til et nytt land uten et sosialt nettverk.
Annonse
– Mange innvandrere søker et fellesskap der de føler seg sett, forstått og verdsatt som hele mennesker.
Det var nettopp disse erfaringene som etter hvert førte til ideen om å etablere en åpen barnehage. Drømmen ble virkelighet da dørene åpnet i Steinvågvegen 60.
– For meg var dette mer enn åpningen av et nytt tilbud; det var skapelsen av et møtested der familier kunne kjenne at de hørte til.
I åpen barnehage kan foreldre ta med barna sine til en fullverdig barnehagedag — med foreldrene til stede.
Hvert barn skal bli sett
I dag arbeider hun både i Åpen barnehage og som pedagogisk leder med særlig ansvar for flerkulturell pedagogikk og støtte til flerspråklige barn i flere av kommunens barnehager.
Annonse
Arbeidsdagene fylles av møter med barn, foreldre og ansatte.
Marin støtter barnas språk- og lekutvikling, veileder kolleger og arbeider for å skape inkluderende fellesskap.
– Felles for alt jeg gjør, er ønsket om at hvert barn skal bli sett, forstått og få oppleve at det har en naturlig plass i fellesskapet.
Den største belønningen
Når hun blir spurt om hva som er det beste med jobben, trenger hun ikke tenke lenge:
– Den sterkeste mestringsfølelsen får jeg når et barn som i begynnelsen kommer gråtende til barnehagen, uten venner og uten lyst til å leke, etter hvert begynner å føle seg trygt.
Hun beskriver hvordan barnet lærer norsk, finner venner og blir en naturlig del av fellesskapet.
Men, det er én ting som betyr aller mest:
– Når et barn om morgenen sier «ha det» til foreldrene sine og løper bort for å gi meg en klem, kjenner jeg at arbeidet mitt betyr noe.
Hun blir stille et øyeblikk.
– En slik klem kan virke liten, men den rommer både tillit, trygghet og tilhørighet. For meg finnes det nesten ingen større belønning.
Vil bygge et mer åpent samfunn
Selv om hun allerede har oppnådd mye, har hun fortsatt mange drømmer. På fritiden driver hun Rumensk senter for kultur og samfunn og deltar i en rekke kulturelle prosjekter.
Marin ønsker å bruke erfaringene sine til å hjelpe familier som står midt i integreringsprosessen.
– Jeg drømmer om å arbeide mer som mentor for familier med barn som trenger støtte, eller som står i kulturelle dilemmaer i hverdagen.
Hun håper også på å kunne bidra til at flere barnehager blir genuint flerkulturelle. For henne handler det om langt mer enn språk.
– En flerkulturell barnehage betyr ikke bare at det går barn der som snakker forskjellige språk. Det betyr at alle barn – også de norske – får oppdage at verden rommer flere kulturer, ulike perspektiver og mange måter å leve, tenke og forstå på.
Til slutt oppsummerer hun livsfilosofien sin i tre korte setninger.
– Jeg tror at åpenhet gjør oss rikere, mot gjør oss friere, og ekte engasjement gjør det mulig å skape forandring.
Den største drømmen er den samme som da hun kom til Norge for over 20 år siden: Et samfunn der mennesker ikke deles av ulikhetene sine – men samles av dem.
– Min største drøm er å bidra til et samfunn der ulikhetene våre ikke skaper avstand, men blir en styrke som bringer oss nærmere hverandre.
