Sverre (33) gikk fra psykoser til poesi og et aktivt arbeidsliv

Det er lite som tyder på at mannen med stødig blikk og fast håndtrykk har slitt med tunge psykiatriske lidelser.

Sverre Johannessen møter oss i døra på Brisk Ålesund. Han utstråler ro og kontroll når han skal vise fram litt av hverdagen sin. Samtidig skal han fortelle om en vanskelig fortid.

— Først skal du få bli med meg å levere en bil på Moa. Så skal vi hilse på ham som skal hente oss når vi kjører en bil til byen etterpå, forteller Johannessen.

Kjøretøyene han prater om er såkalte Otto-biler, biler Ålesund kommune leaser til ulike instanser. Disse bilene må stadig flyttes for å stå klar der brukerne trenger dem. Å holde koll på bilparken, er en av Johannessens hovedoppgaver.

Når første bil er parkert ved svømmehallen på Moa, skal Johannessen levere nøkler.

Koordinering av biler

— Kom, vi skal bort på kontoret og levere inn denne nøkkelen i bytte med en annen, forklarer han.

Høflig viser han veg til Hjemmetjenesten Åse - Blindheim.

— Så hyggelig at du kommer, hilser spesialkonsulent Emilie Haltbakk Blindheim.

Hun tar imot nøkkelen, sjekker listen og gir oss en annen bilnøkkel i retur. Hun smiler til Johannessen.

— Det er en flott ordning og samarbeidet fungerer veldig bra, forteller hun.

På sin side sørger Johannessen for å utføre sine oppgaver på en god måte.

— Det er viktig for meg å være en god representant for Brisk. Folk skal vite at jeg er imøtekommende og gjør en god jobb, fortsetter han.

Første jobb 31 år gammel

Når vi møter Johannessen, er det på dagen to år siden han startet i VTA-stilling ved Brisk.

— Ja, det var 4. november i 2024, forteller Johannessen.

Datoen var en milepæl.

— Jeg har vært veldig syk i mange år. Dette er faktisk min aller første jobb, og jeg var 31 år gammel da jeg startet, forteller Johannessen.

Etter mange år i NAV-systemet, førte ny medisin til at han var langt friskere enn før. Som ufør, fikk tilbudet om Varig Tilrettelagt Arbeid (VTA).

— VTA gir meg muligheten til å stå i en tilnærmet normal arbeidssituasjon, forklarer Johannessen.

Det betyr mye for ham.

— Jeg har noe meningsfullt å stå opp for og gå til hver dag. Det gir meg utrolig mye, forteller Johannessen.

Ansvarsfull jobb med små tilpasninger

Når Johannessen fungerer så bra som i dag, skal det få grep til før arbeidsdagen blir noe han mestrer.

— Egentlig skal det bare små tilpasninger til. For eksempel gjør medisinen at jeg trenger uvanlig mye søvn. Her starter arbeidsdagen min klokken 10. Det gjør at jeg kan ha et sosialt liv på kveldstid, men likevel få nok søvn til å gjøre jobben min, forklarer Johannessen.

Hypersomni er en vanlig bivirkning av medisinen.

— Det hender faktisk at jeg legger meg fredag ettermiddag og sover til søndag, forteller Johannessen og smiler litt.

Han vil likevel ikke være medisinen foruten.

Vendepunktet

Det er nå fem år siden Johannessen startet på en ny type medisin. Johannessen hadde da vært syk helt siden slutten på ungdomsskolen.

— Det var vel i niende klasse en lærer så at jeg sleit. Hun skjønte med en gang at jeg trengte hjelp. Hun tok det videre med kontaktlæreren min, og sa «Sverre trenger hjelp, og han trenger det nå!». 

Og hjelp fikk han.

Det endte med innleggelse på Ungdom psykiatrisk avdeling (UPA). Året var 2008.

Etter oppholdet ble det mange år preget av opp- og nedturer for Johannessen.

Psykotisk og schizofren

— Det var ganske ille til tider. I perioder satt jeg bare i mørket hjemme og håpte ingen så meg. Om noen lo, trodde jeg de lo av meg. Og noen var sinte, trodde jeg de var sinte på meg.

Personligheten endret seg drastisk.

— Tidligere var jeg sosial, omgjengelig og en gutt det var lett å like. Nå hadde jeg minst mulig kontakt med andre. Jeg vil egentlig at ingen skulle vite at jeg var til, forteller han.

På et tidspunkt var et så ille at Johannessen ble innlagt på Vegsund distriktspsykiatrisk senter, DPS, i 10 måneder.

— Det var en tung periode. Jeg var innlagt fra høsten høsten 2012, til sommeren 2013. De testet ut mange ulike medisiner og doseringer, forteller Johannessen.

— Noen av dem virket bra en stund, men fikk mindre virkning etter hvert som kroppen min vente seg til dem.

Ny medisin

Gjennombruddet kom for fem år siden.

— Forskning har ført til en ny type medisin. Akkurat denne medisinen responderte jeg veldig bra på, forteller Johannessen.

Av hensyn til at all medisin må tilpasses den enkelte, går vi ikke inn på hvilken type medisin det dreier seg om. Men for Johannessen ble dette starten på en varig endring.

— Plutselig fungerte jeg mye bedre. Jeg kunne leve mye mer normalt, forteller Johannessen.

— I 2021 var jeg nærmest symptomfri etter mange år med tunge lidelser. Det var nesten litt surrealistisk, forteller Johannessen.

De gode resultatene førte til at han begynte å sette seg delmål.

Framgang steg for steg

Første delmål var førerkort.

— Jeg begynte på teorien og meldte meg på en APP der jeg fikk tilsendt masse oppgaver jeg kunne trene på. Da jeg endelig var klar, tok jeg teoriprøven, forteller Johannessen.

Han bestod prøven med glans – på første forsøk.

— Det var en opptur, smiler Johannessen.

Etter kjøretimer og oppkjøring, sto han med førerkortet i hånden som 30-åring. 

Første delmål var nådd.

— Det betydde mye å få den friheten førerkortet ga, forteller Johannessen.

Det åpnet seg en ny verden på flere måter.

Frihet og nye interesser

— Med førerkort sto jeg fri til å gjøre hva jeg ville. Nå ble jeg også fenget av interessen for biler, forteller Johannessen.

Interessen førte til at han i dag eier en splitter ny Mercedes-Benz CLA 2027-modell med svart, matt lakk. 

Øynene til Johannessen lyser opp når han prater om og viser oss bilen, som står parkert i kjelleren på Brisk mens Johannessen er på jobb.

— Førerkortet ble et godt mellomtrinn for delmål to, nemlig å få seg jobb, forteller Johannessen.

Viktig med førerkort

Førerkortet er essensielt for oppgavene han har på Brisk.

— Oppgaver knyttet til Ottobilene er en stor del av arbeidsdagen min. Jeg planlegger også oppkjøring med manuelt gir så jeg blir enda mer fleksibel. Men akkurat nå er det ikke ledig tid, sier Johannessen.

Vi leverer varebilen i parkeringsanlegget på Kremmergården, gunstig plassert for kommunens tilsatte på Rådhuset. Johannessen plukker opp telefonen og gir en beskjed til avdelingslederen. Så vinker han til kollegaen som henter oss og kjører oss tilbake til Brisk. Han jobber også på VTA, og sammen har de to utført nok en arbeidsoppgave som gagner andre.  

Å kjenne seg til nytte

— Det er godt å kjenne på det kollegiale, at man får til oppgavene og er til nytte, sier Johannessen.

I bilen tilbake snakker vi om drivkraften og hva som inspirerer ham.

— Jeg kan bli inspirert av mye forskjellig – både musikk og helt andre ting. Birgit Skarstein er et eksempel på noen som inspirerer meg veldig, forteller Johannessen.

— Hvorfor akkurat Birgit Skarstein?

— Det har med hvor full av iver og livsglad hun er, til tross for en permanent lammelse. Hun er kanskje den mest sprudlende damen jeg har sett. Det er på en positiv måte svært smittsomt! Så jeg prøver så godt jeg kan å være litt som henne hver dag, smiler Johannessen.

Skriver dikt

Han henter også sin egen inspirasjon. Den bruker han blant annet til å skrive dikt.

— Jeg liker rap, så en god del av tekstene jeg skriver er på rim, forteller Johannessen.

På Verdensdagen for psykisk helse leste han ett av diktene sinne for publikum.

Johannessen har også latt oss publisere to av diktene han har skrevet. Diktene er relevante til historien og utviklingen han har hatt.

— De fleste diktene publiserer jeg på Facebook, men nå har noen venner bedt meg opprette en instagram-konto i tillegg. Der legger jeg helt sikkert ut dikt framover, forteller Johannessen.

Møte med mennesker

Vi er tilbake på hovedkontoret til Brisk. I døra møter vi nok en person som hilser og smiler bredt til Johannessen.

— Jeg liker å farte rundt og møte mennesker gjennom jobben, forteller Johannessen.

Av og til møter han folk som kjente ham da han var syk. Det hender også han treffer mennesker som behandlet ham institusjonelt.

— Det er spesielt. Tidligere hjalp de meg, nå er det jeg som hjelper dem. Det er en veldig fin tanke, smiler Johannessen.

Les også:

– Du vet aldri hva andre bærer på

En solskinnshistorie

— Mange blir glade for å treffe meg og se at det går bra med meg. En dame jeg møtte da jeg var under behandling, kaller meg «solskinnshistorien», forteller Johannessen.

— Og det er jeg nok. Jeg føler det slik selv også, smiler 33-åringen med det rolige, klare blikket.

— Det er tre ting som har fått med dit jeg er i dag. Det er den nye medisinen, jobben og min egen indre driv. Med den driven skal jeg klare å komme med enda lengre. Men akkurat nå er jeg på rett plass der jeg er, og det trives jeg med, avslutter en takknemlig Johannessen før han fortsetter dagens gjøremål.

Det er lett å la seg inspirere og bli imponert.