Sannheten bak de fine ordene: Pride-flagget splitter mer enn det samler

Du leser nå et leserinnlegg som uttrykker innsenderens mening. Innlegget er ment som et tilsvar til redaksjonssjef Lizbeth Osnes` lederinnlegg vedrørende Pride.

Innlegget i iÅlesund.no prøver å fremstille debatten som en balansert samtale om uenighet, der man minner om at "Pride grunnleggende handler om synlighet, kjærlighet og retten til å være seg selv". 

Det høres tilforlatelig og vakkert ut på papiret. Men i den virkelige verden er sannheten en helt annen: 

Regnbueflagget har i dag gått fra å være et symbol på likeverd til å bli en av de mest splittende markørene i våre lokalsamfunn.

Leder av Lizbeth Osnes: 

Etter kommentarfeltet skal vi fortsatt leve sammen

Når skribenten forsøker å skille mellom det å støtte Pride og det å være kritisk til organisasjonen bak, overses det mest avgjørende punktet. 

Det handler ikke bare om hvorvidt man har "lov" til å være uenig. 

Det handler om hvor mye – eller rettere sagt hvor lite – folk faktisk har fått med seg av hva Foreningen FRI og Pride-ideologien egentlig handler om når man først skreller bort de koselige flosklene om inkludering og mangfold.

Det er på høy tid å slutte å tåkelegge hva motstanden faktisk dreier seg om.

Det er et forsvinnende lite fåtall i dette landet som reagerer på voksne personers kjærlighetsliv eller retten til å elske hvem man vil. 

At homofile, lesbiske og bifile skal leve i full frihet, trygghet og respekt er en selvfølge som det brede flertallet støtter opp om.

Det folk flest reagerer på – og som skaper den dype splittelsen i lokalsamfunnene – er at Foreningen FRIs radikale kjønnsideologi med institusjonell tvang presses på barn under utvikling.

Bak dette presset ligger de uoffisielle, overnasjonale Yogyakarta-prinsippene. 

Dette er en ideologisk manual som Foreningen FRI følger i sitt politiske program, og som legger de absolutte føringene for alt deres arbeid og den kursingen de driver overfor lærere og barnehageansatte. 

Det er denne blåkopi-politikken, der biologiske realiteter skal vike for subjektiv "kjønnsidentitet", som nå lurer i kulissene under hver eneste Pride-markering, og det er disse prinsippene som har ført til lovendringer der barn ned til 6-årsalderen nå kan skifte juridisk kjønn.

Skolen og barnehagen er barnas fellesarena. Ifølge lovverket skal denne arenaen være ideologiskt og verdimessig nøytral. 

Når skole og barnehage likevel ruller ut et politisk flagg og åpner dørene for FRIs skoleavdeling, Rosa kompetanse, bryter de dette mandatet. 

Små barn blir presentert for en medisinsk og vitenskapelig uforankret teori om at biologisk kjønn er en flytende følelse, og at de kan være "født i feil kropp".

Når man opplever at lærere instrueres av Bufdir til å unngå biologiske begreper i klasserommet, og man ser at den opprinnelige frigjøringskampen utraderes i toleransens navn, da er det ikke merkelig at folk, foreldre og fagfolk reagerer. 

Splittelsen i det homofile, lesbiske og bifiles miljø er allerede total, noe opprettelsen av organisasjonen LHB Norge og deres offisielle opprop mot Pride i skolen og barnehage er et levende bevis på.

Et sunt debattmiljø må gå begge veier:

Det er lett å være enig i påstanden fra iÅlesund.no om at et åpent lokalsamfunn må tåle uenighet, og at vi må diskutere sak i stedet for å definere menneskene. 

Men for at et debattmiljø skal være genuint sunt og åpent, må denne regelen gjelde for begge parter. 

Artikkelen gjør dessverre den feilen at den utelukkende løfter frem erfaringer og utfordringer fra den ene siden i debatten, og overser fullstendig hvordan motparten systematisk blir forsøkt kneblet.

Min og mange andres klare erfaring er at det å reise en prinsipiell debatt rundt Foreningen FRIs radikale kjønnsteori i skole og barnehage, umiddelbart utløser et ekstremt utrygt debattmiljø. 

I stedet for å bli møtt med saklige motargumenter, opplever man regelmessig at maktens forsvarere tyr til grove personangrep, stråmenn og ulovlige ærekrenkelser. 

Man blir raskt plassert i en moralsk gapestokk og stemplet som "homofob", "rasist" eller "kunnskapsløs" bare fordi man forsvarer vitenskapen, biologien og foreldreretten.

Dette aggressive debattklimaet har en skremmende funksjon: 

Det fungerer som en effektiv nedkjølingsprosess. 

Folk flest ser hvordan saklige kritikere blir overøst med hersketeknikker og merkelapper i det offentlige rom. 

Resultatet er at store deler av befolkningen velger å holde seg unna synlige "likes" og kommentarer i sosiale medier, rett og slett fordi de ikke orker den personlige belastningen det medfører å bli hetset av personer som ellers preker om "toleranse og respekt" og som forventer det av motdebattanten.

Folk leser likevel, og motstanden mot den institusjonelle tvangsvaskingen av sårbare barn øker sterkt i det stille – noe dannelsen av organisasjonen LHB Norge og deres offisielle opprop mot skole-Pride er det beste bevis på.

Fåtallet i dette landet reagerer på voksne personers rett til å elske hvem de vil. 

Men når en politisk organisasjons kjønnsideologi presses på barn under utvikling, på en skolearena som skal være nøytral, må det være fullt mulig å si fra uten å bli møtt med hets fra en gruppe som sier de er opptatt av toleranse og mangfold. Da bør det også vises i kommentarfeltet.

Hvis iÅlesund.no mener alvor med at vi skal diskutere sak og ikke person, må de også tørre å ta et oppgjør med de Pride-forkjemperne som bruker toleranseflagget som et skjold for å utøve grov og intolerant oppførsel mot sine meningsmotstandere.

Lokalsamfunnet blir ikke åpent eller rausere av at man tvinger en spesifikk kjønnsteori over på barna og stempler all legitim motstand som mangel på respekt. 

Hvis vi genuint ønsker et samfunn der alle er like mye verdt, må vi slutte å flagge for en radikal politisk organisasjon, og i stedet samles om det eneste flagget som er genuint nøytralt og inkluderende for absolutt alle: 

Det norske flagget.