Fra kunstskole i Italia til utstilling i Ålesund

Silvia Sørhagen har gått en litt annen vei enn mange kunstnere. Hun startet med klassisk maleri i Italia, livnærte seg i flere år av å male landskap for et galleri i USA, men opplevde etter hvert at hun måtte finne sitt eget uttrykk. Nå er det mennesker – og vann – som står i sentrum.

– Jeg maler egentlig ikke vann; jeg maler mennesker. Vannet er språket jeg bruker, sier hun til iÅlesund. 

Den 38 år gamle billedkunstneren, som opprinnelig kommer fra Tyskland og i dag bor på Ellingsøy, stiller nå ut serien The Fluidity of Us i utstillingen Tidal på Forum i Kongens gate i Ålesund. Utstillingen står til 6. juli.

Studerte kunst i Italia 

Sørhagen forteller at hun har tegnet og malt så lenge hun kan huske.

– Da jeg var barn, var vi inne på regnværsdager og malte eller tegnet, og jeg prøvde alltid å herme etter storebrødrene mine, som var flinkere enn meg. Jeg sluttet ikke, og til slutt ble jeg flinkere enn dem, sier hun med et smil.

Interessen utviklet seg etter hvert til en seriøs satsing. Vendepunktet kom da hun gikk disippeltreningsskole hos Ungdom i Oppdrag i Ålesund i 2009–2010.

– Det var første gang jeg virkelig så muligheten for at jeg både kunne og ville bruke evnene mine på fulltid.

Det var en prosess å finne riktig skole, men til slutt valgte hun Florence Classical Art Academy i Firenze i Italia:

— Der studerte jeg i tre år. Der var håndverket i fokus mer enn samtidskunsten. Etter studiene trengte jeg noen år på å utvikle noe som var mitt eget, og samtidig bli kjent med samtidskunstens verden. Jeg vet ikke om veien kunne vært kortere, eller om jeg rett og slett måtte gjennom akkurat denne prosessen. For meg var det veldig viktig å studere de klassiske mesterne og gå til «kilden» på en måte. Firenze var en fantastisk by å studere kunst i.

Ble lei av landskap

Etter studiene malte Sørhagen store landskapsbilder som ble sendt direkte til et galleri i USA.

– Det ga meg muligheten til å leve av kunsten, men det føltes ikke helt levende. Jeg visste egentlig at jeg ikke ønsket å bli kjent som skogsmaler; jeg ville male mennesker.

Samtidig begynte hun etter hvert å kjenne at det rent klassiske uttrykket ikke alltid snakket til mennesker, eller henne selv: 

— Jeg måtte på en måte svømme meg fri fra det akademiske og finne min egen stemme. Det var en intens søkeperiode med en del frustrasjon, forteller hun. 

Gjennombruddet kom i 2024, da hun malte sitt første bilde av en svømmer.

– Jeg fikk en idé om å male en kvinne i vannet. Plutselig dukket tittelen «Tomat i Makrell» opp i hodet mitt, og jeg syntes den var så morsom at jeg bare måtte male det bildet.

Siden den gang har vannet blitt en rød tråd i kunsten hennes.

– Jeg husket så godt gleden fra barndommen da jeg badet i timesvis og så hvordan huden og kroppen forandret seg gjennom vannflaten. Bare det å jakte på den følelsen igjen ble en livslinje i kreativiteten min.

Vannet ble et språk

Serien The Fluidity of Us har etter hvert utviklet seg til å handle om mer enn mennesker som svømmer: 

– Den har blitt en måte å utforske hvordan vi mennesker formes av relasjonene våre, av minner, av stedene vi lever og av alt som stadig er i bevegelse. Vannet ble et språk for å snakke om det som ellers er vanskelig å sette ord på, forklarer Sørhagen. 

Hun bygger selv lerretene, fotograferer modellene og setter sammen komposisjonene digitalt før hun begynner å male med oljefarger.

– Selve maleriet er helt håndmalt. Jeg liker å la en stripe av det rå linlerretet være synlig langs kanten. Materialiteten blir en viktig del av uttrykket.

– Kunsten hjelper meg å stille de riktige spørsmålene

Hva betyr kunsten for deg? 

— Det er et vanskelig spørsmål – kunsten er på en måte i alt. Det ligger til grunn for hvordan jeg ser på verden, hva som inspirerer meg, og hva som gir meg glede, sier hun etter litt tenketid. 

Sørhagen forteller at serien hun nå er aktuell med, vokste frem samtidig som hun forsøkte å finne sin egen plass etter flere flyttinger mellom ulike land.

– Å miste nære vennskap gjennom flytting, bygge et nytt liv i en kultur som ikke er ens egen og stadig måtte begynne på nytt… Det setter spor. Vannet ble etter hvert en metafor for hvordan mennesker formes av relasjonene sine og av stedene de lever. Ingenting er helt fast – vi er alle i bevegelse, forklarer hun. 

Hun beskriver kunsten som et språk som hjelper henne med å bearbeide livet.

– Jeg tror ikke kunsten nødvendigvis gir svar, men den hjelper meg til å stille de riktige spørsmålene.

Utforsker identitet og tilhørighet

— For meg er skjønnhet helt sentralt. Det er et begrep som kanskje har blitt litt vanskelig, både i kunsten og ellers i samfunnet. Men når jeg snakker om skjønnhet, mener jeg noe som ligner på det vi opplever når vi står i naturen. Skjønnhet rundt oss kan gi oss ro. Den kan lege noe i oss. Kanskje prøver jeg derfor, litt på tvers av tidsånden, å skape malerier som kan ha noe av den samme virkningen. Kunst betyr egentlig veldig mye mer for meg enn jeg klarer å sette ord på, forteller kunstneren. 

Hun beskriver kunsten som både arbeid, språk og en måte å svare livet på.

— Når noe er vanskelig eller uoversiktlig, er det ofte i atelieret at tankene faller på plass, men nesten som en sideeffekt.

Utstillingen Tidal består av malerier fra serien The Fluidity of Us.

– Gjennom mennesker avbildet i vann utforsker jeg hvordan identitet, relasjoner og tilhørighet stadig er i bevegelse. Vannflaten forvrenger kroppen og blir en metafor for hvordan vi formes av hverandre, av minnene våre og av stedene vi lever.

Hun håper publikum tar seg tid til å stoppe opp.

– Jeg håper maleriene kan gi rom for gjenkjennelse og refleksjon – og kanskje få oss til å stoppe opp et øyeblikk.