Er dette god rådgivning, eller bare god butikk?

«Jeg henviser de ansatte til banken sin om vi avdekker økonomiske utfordringer», sa HR-lederen. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det ikke alltid er en god idé.

Jeg har flere bedriftskunder som tilbyr økonomisk rådgivning til sine ansatte som et ansattgode og som en del av bedriftens HMS-arbeid. Jeg har selv jobbet i bank, og vet at det heldigvis ikke er alle banker som går for tilnærmingen som jeg skal fortelle om her.  

Jeg jobber nå med en sak hvor jeg bistår en ansatt som av ulike årsaker har havnet i en vanskelig økonomisk situasjon. Flere regninger har gått til inkasso, og de fleste løpende utgifter og økonomiske forpliktelser ligger bakpå med to til tre måneder.

All inntekt går til å nedbetale gjeld.

— Jeg stusser

Et av lånene gjelder en bil. En bil som anses nødvendig i det daglige, men som namsmannen ikke aksepterer avsetninger til, fordi han ikke bor langt nok unna jobben. Bilen må derfor selges.

Jeg stusser når jeg tar en titt på nedbetalingsplanen på billånet:

Effektiv rente 12,95 prosent

Termingebyr 95 kroner per måned

Purregebyr 35 kroner per måned

Et pantesikret lån med høyere rente en til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente, pt. 12,25 prosent. Om banken i sin tid har gitt et pantesikret lån som de mente hadde så stor risiko for mislighold at de la seg på denne renten, burde lånet da vært gitt, undres jeg?

Han forsøker å holde hodet over vann

Den ansatte sender en e-post til banken for å informere om at han er i en svært krevende økonomisk situasjon og gjør det han kan for å få hodet over vann. Bilen skal selges, men det kan ta litt tid. Han ber om avdragsfrihet på lånet i et forsøk på å komme ajour med restansen frem til bilen blir solgt.

Noen dager senere kommer det svar fra banken:

«Når objektet selges, skal lånet innfris i sin helhet. Dersom salgssum ikke dekker restgjelden må selger selv innbetale differansen i forkant. Om du ikke har midler til å innfri en eventuell differanse, kan du høre med andre banker vedr. finansieringsmuligheter, f.eks. forbrukslån. Vi tilbyr ikke usikrede lån som produkt. Vi har dessverre ikke mulighet for å innvilge avdragsfrihet på ditt lån på nåværende tidspunkt.»

En bil taper seg i verdi over tid på en måte som ikke alltid samsvarer med nedbetalingstakten på lånet. Kunden befinner seg i en dokumentert vanskelig økonomisk situasjon, og et raskt søk vil avdekke betalingsanmerkninger.

Likevel anbefaler banken nå ytterligere låneopptak for å dekke et eventuelt restlån, på et lån de selv har satt en løpende rente på 12,95 prosent på. De tilbyr ikke råd og veiledning, som som for eksempel en nedbetalingsavtale på restlånet eller en kort periode med avdragsfrihet. Er dette god rådgivningsskikk?

Til tross for alt, sendes saken til inkasso

Bilen blir lagt ut for salg med lånte penger fra familie for å betale for annonsen på Finn. Det går trått. Det avtales noen visninger, men ingen bud kommer inn. Samtidig blir den økonomiske situasjonen stadig verre. Kommunen truer med tvangssalg av bolig for å få dekning for kommunale avgifter, og strømmen i huset blir stengt.

Den ansatte fortsetter å gå på jobb hver dag, prøver å fungere i hverdagen, mens tankene om fremtiden blir stadig vanskeligere å se for seg.

Så kommer varselet fra et inkassoselskap. På grunn av manglende betaling har banken med billånet sendt saken til inkasso, og dermed påført saken ytterligere omkostninger, slik at den ansatte havner i en enda vanskeligere økonomisk situasjon. Dette til tross for at banken er informert om situasjonen, har fått tilsendt salgsannonsen, og er løpende orientert.

Enda en aktør å forholde seg til. Enda flere varsler på e-post, sms, Altinn og digipost. Telefonen ringer hele tiden. De tunge tankene blir stadig mørkere.

Som rådgiver tenker jeg: Bra. Erfaringsvis er det vesentlig lettere å forholde seg til et inkassoselskap enn en bank i slike saker.

Men banken stopper ikke der.

— Det er lite som overrasker meg, men…

Banken fortsetter å sende ut nye brev til kunden sin selv om saken er oversendt til inkasso. Ingen personlige e-poster eller telefonsamtaler. Kun formelle brev i tungt bankspråk. Kunne banken tatt direkte kontakt med kunden sin her for å høre hvordan det går?

Etter nærmere 20 år i bransjen er det lite som overrasker meg lenger, men det siste brevet fra banken har jeg de siste dagene kjent på:

«Med henvisning til de generelle vilkårene i Gjeldsbrevet som regulerer låneforholdet, vil renten på Deres avtale bli regulert med 1,50 prosentpoeng grunnet gjentatte purringer.... Endring av renter, omkostninger og gebyrer skal etter ny finansavtalelov fremmes som et forslag til deg, som du kan godta eller avslå. Du godtar renteendringen ved å forholde deg passiv, og trenger ikke å gjøre noe (passiv aksept). Dersom du ikke godtar renteendringen, må vi dessverre si opp kredittavtalen.»

Ny effektiv rente: 14,92 prosent. 

Termingebyr: 95 kroner i måneden. 

Er dette bransjestandarden i bankvesenet? 

Banken har allerede sendt saken til et inkassoselskap for å kvitte seg med en ubehagelig misligholdssak, til tross for at kunden ønsker dialog i en krevende situasjon. Renten på dette pantesikrede billånet er allerede høyere enn forsinkelsesrenten som normalt brukes på usikret gjeld når ikke annen rente er avtalt.

Likevel øker banken renten ytterligere, samtidig som de ikke godkjenner salg av bilen uten selv å ha akseptert budet.

Er dette bransjestandarden i bankvesenet, blant de som bruker milliarder av kroner på å autorisere sine ansatte for at de skal være gode rådgivere overfor kundene, og sikre «etikk i kundebehandlingen»?

Fra 16 til 22 prosent på fem år

Vi vet at problemer med å betale gjeld, og redselen for å ikke få gjort opp for seg, gir sterke utslag på den psykiske helsen vår. Særlig usikret gjeld og misligholdte lån øker risikoen for psykiske helseutfordringer. 

Den nasjonale folkehelseundersøkelsen viser at andelen som opplever at det er vanskelig å få pengene til å strekke til har økt fra 16 til 22 prosent på fem år, og ved utgangen av mai 2026 hadde 228 697 personer i Norge minst én betalingsanmerkning.

Jeg har ofte tenkt at det er skammen, og den manglende følelsen av kontroll, som tar knekken på oss i en slik situasjon, at det er dette som fører til postkasseskrekk og langvarige traumer rundt ukjente nummer og varsler fra nettbanken.

Men når vi ser eksempler som dette, som vi selvfølgelig ikke ser så ofte fordi økonomiske problemer ikke snakkes om, kan vi da anta at det også er systemet rundt som svikter, som fører mennesker i økonomisk krise ut på stadig dypere grunn? Som fører til ringvirkninger det er vanskelig å snakke om.

— Jeg er bekymret, og har vært det i mange år

Vi står foran et samfunnsproblem som, om dette fortsetter, vil føre til store økonomiske og sosiale forskjeller mellom oss. Det er få av oss som aner konturene av det vi står foran. Jeg er bekymret, og har vært det i mange år.

Dette tilfellet er fra «en av de store» bankene, en jeg har anbefalt, en vi stoler på. En bank hvor konsernledelsen stadig er ute og forteller hvordan «de er der for kundene sine, i medgang og i motgang».

Det er kanskje derfor denne saken gjør meg så frustrert.

For når ikke en gang «de som er der for kundene sine» virkelig er der når det stormer som verst, hvem er der egentlig da?