Meninger • Hanne-Eva Müller
Hvem tar regningen – og hvem tenker på neste generasjon?
Når en grunneier - ofte gårdeier - leier bort utmark til vindkraft, kan fristende, kortsiktige inntekter etterfølges av rettigheter, inngrep og økonomiske spørsmål som varer i flere tiår. Vet grunneierne og kommunene hva de sier ja til? Hanne-Eva Müller mener Haramsøya viser hvorfor spørsmålet haster.
Dette er et leserinnlegg som representerer skribentens mening.
For en grunneier kan tilbudet om leieinntekter fra vindkraft være fristende. Kanskje gjelder det et stort engangsbeløp, kanskje årlige utbetalinger. Utmarken kan samtidig være en del av en slektsgård som er tenkt overført til barn og barnebarn. Da må spørsmålet være større enn hva avtalen gir i dag: Hva binder vi eiendommen til, og hvilke problemer kan neste generasjon møte?
Annonse
Det samme gjelder kommunene. Nye inntekter kan være velkomne, særlig i små kommuner. Men hvilke rettigheter, plikter og økonomiske forpliktelser følger av de avtalene kommunen inngår med en utbygger?
Grunnen leies ofte – den selges ikke
Regjeringens vindkraftmelding fra 2020 beskriver at eieren av et vindkraftverk som regel ikke er grunneieren. Utbyggeren sikrer seg ofte bruksrett gjennom langvarige leieavtaler, mens gårdsbruket beholder eiendomsretten. En avtale kan løpe gjennom en hel konsesjonsperiode.
Særlig tinglyste bruksretter kan få betydning også ved senere eierskifter, men virkningen må vurderes ut fra den konkrete avtalen. Derfor bør det være en selvfølge at familien får uavhengig vurdering av avtalen før signering.
Annonse
Spørsmålene gjelder ikke bare leiebetalingen, men også veier, kabler, bruk av arealene, skade på eiendommen, eierskifter, nedlegging og hva som skjer dersom vindkraftselskapet ikke kan betale.
Kan grunneieren få et ansvar han ikke selv har skapt?
Etter energilovforskriften § 3-5 bokstav d er det i utgangspunktet konsesjonæren som skal fjerne et nedlagt vindkraftanlegg og så langt mulig tilbakeføre landskapet. Men en privat avtale om at utbyggeren skal dekke opprydding, avskjærer ikke uten videre pålegg eller refusjonskrav som kan følge av forurensningsloven.
I Grindalen-dommen fra 2012 (HR-2012-1254-A) behandlet Høyesterett et refusjonskrav for offentlig opprydding av grunn som var forurenset av en tidligere fester. Retten kom til at grunneieren kunne være ansvarssubjekt etter forurensningsloven § 7, og at det offentlige kunne kreve refusjon etter § 76. Det kreves en konkret vurdering, og dommen avgjør ikke ansvaret for demontering av vindturbiner. Den viser likevel at eiendomsrett kan få økonomiske konsekvenser også når andre har forårsaket forurensningen.
Dersom den ansvarlige virksomheten er konkurs og uten midler, kan det bli vanskelig å få dekket kostnadene selv om avtalen gir grunneieren et krav mot utbyggeren.
Dette er en risiko som bør forklares skriftlig, ikke først oppdages når problemene oppstår.
Annonse
Hvorfor skal de berørte betale for å forstå avtalen?
Her er regelverket ulikt. I saker som behandles etter vassdragsreguleringsloven, gir § 13 berørte grunneiere, rettighetshavere, kommuner og andre interesserte krav på å få nødvendige utgifter til juridisk og sakkyndig bistand dekket av søkeren i rimelig utstrekning.
Dette gjelder fra søknad er sendt eller melding er lagt ut til offentlig ettersyn – ikke automatisk alle tidlige avtaleforhandlinger. Vannressursloven har ikke en tilsvarende regel.
For vindkraftsaker etter energiloven finnes ingen generell tilsvarende dekning for konsesjonsbehandlingen, men nødvendige utgifter knyttet til en ekspropriasjonssak kan dekkes etter oreigningslova § 15.
Stortinget har to ganger avvist forslag om å innføre økonomisk bistand i vindkraftens konsesjonssaker på linje med ordningen etter vassdragsreguleringsloven: 9. januar 2025 med 81 mot 20 stemmer og 12. mars 2026 med 83 mot 17 stemmer. Arbeiderpartiet og Høyre stemte mot forslagene, sammen med flere andre partier.
Norges Bondelag har i årevis anbefalt grunneiere å få avtaler vurdert av fagfolk. Men rådet hjelper ikke alle hvis advokatregningen må betales av den enkelte selv. Det kan bli en skjevhet mellom en profesjonell utbygger med juridiske rådgivere og en grunneier som forhandler om en avtale med konsekvenser i flere tiår.
Annonse
Haramsøya viser hvorfor spørsmålet haster
Haram Kraft AS er høsten 2026 omtalt med negativ egenkapital. Negativ egenkapital er ikke det samme som at selskapet er tatt under konkursbehandling. Den økonomiske situasjonen gjør likevel spørsmålet om opprydding aktuelt: I et brev av 4. november 2026 opplyser NVE at direktoratet ikke kjenner til at det er etablert økonomisk sikkerhet for nedlegging av Haram vindkraftverk.
Anlegget ble satt i drift i 2021. Etter konsesjonsvilkår nr. 20 og NVEs beregningsmåte er fristen for å sende inn forslag til nedleggingsgaranti innen utgangen av 2033. NVE understreker at nedleggingsplikten gjelder uansett, og at konsesjonsvilkår i særlige tilfeller kan endres etter energiloven § 10-4.
Men hvem sørger for finansieringen dersom selskapet ikke kan oppfylle plikten før en garanti er etablert?
En kommune kan ha flere roller
Et kommunalt planvedtak gjør ikke kommunen automatisk ansvarlig for å fjerne et vindkraftverk. Men kommunen kan samtidig være grunneier, part i avtaler om veier og infrastruktur eller ha lovpålagte beredskapsoppgaver ved akutt forurensning. Det er forskjellige mulige ansvarsgrunnlag. Kommunestyret bør derfor vite hvilke avtaler som inngås, hva kommunen selv forplikter seg til, og hvordan risikoen er håndtert dersom utbyggeren ikke kan betale.
Annonse
I en utredning for Olje- og energidepartementet fra 2021 vurderte Oslo Economics risikoen for at et vindkraftverk blir stående uten eier før tolvte driftsår som svært lav.
Utredningen beskrev samtidig at nedleggingskostnader i et slikt tilfelle kunne ende hos «samfunnet», og presiserte at regelverket ikke uttrykkelig angir hvem som overtar kostnadene når konsesjonæren ikke oppfyller plikten. «Samfunnet» var utredningens samlebetegnelse – ikke en rettslig konklusjon om at kommunen eller staten automatisk må betale.
Vurderingen bør prøves mot dagens erfaringer og økonomiske forhold.
En inntekt nå kan være verdifull. Men en avtale som varer i flere tiår, må også tåle spørsmålene fra neste generasjon.
Før en grunneier signerer, og før et kommunestyre inngår avtaler eller åpner for utbygging, bør det kreves uavhengig vurdering av avtalene, skriftlig informasjon om mulig forurensnings- og etteransvar og dokumentasjon på hvilken økonomisk sikkerhet som er etablert, eller når den skal etableres.
Grunneieren må vite hva som kan følge eiendommen videre. Det handler ikke om å frata noen muligheten til å si ja til vindkraft. Det handler om at et ja skal være informert – også på vegne av dem som kommer etter oss.
Annonse
