Leder: Er det plass til én til?

Dette er en kommentar skrevet av Lizbeth Osnes, redaksjonssjef i iÅlesund. Teksten gir uttrykk for skribentens mening.

I morgen er det tid for skolestart, en ny epoke. 

Rundt omkring i distriktet vårt skal barn og ungdommer finne fram skolesekken, legge seg litt tidligere enn de har gjort de siste ukene og stille vekkerklokka på et tidspunkt som sannsynligvis føles brutalt etter en lang sommerferie.

Noen skal begynne på skole for aller første gang, andre skal bytte skole og begynne på nytt. Andre skal over til ungdomsskolen eller videregående, mens noen skal over i en ny klasse. Kanskje en ny lærer, et nytt klasserom. Felles for alle er det nye skoleåret som nå banker på døren. 

En ny epoke

Noen gleder seg. Andre gruer seg - de fleste kjenner kanskje litt på begge deler?

Hjemme hos oss står vi også foran en ny epoke; datteren min skal begynne i åttende klasse. Ungdomsskolen. Bare ordet føles stort for en mamma som fortsatt synes det er omtrent fem minutter siden hun fulgte en liten jente med altfor stor, rosa skolesekk til skolen. Trippende på rosa blinkesko og et halvt tannløst smil… Jeg kan ikke fortsette. 

Sønnen min har ett år igjen i barnehagen, allerede (ja, for det går jo raskere enn lynet?!) neste høst er det hans tur.

Jeg kjenner på det allerede; både min datters nye verden som snart skal åpne seg, og på min sønns hverdag som vil forandre seg fullstendig om bare et lite år. 

Ingen garantier

For jeg skulle gjerne sendt barna mine ut i verden med en garanti; en garanti om at de alltid kommer til å ha noen å være sammen med, at ingen kommer til å si noe som sårer dem, at de aldri kommer til å stå alene i skolegården og lure på hvor de skal gjøre av seg.

Den garantien finnes dessverre ikke.

Vi foreldre kan kjøpe den riktige sekken (hallo, DB Hugger), passe på at pennalet er fullt og sende med en matpakke som både er sunn og som faktisk spises opp. Vi kan hjelpe til med lekser, kjøre til trening og spørre hvordan skoledagen har vært.

Men vi kan ikke velge hvem barna våre blir venner med.

Det vi kan gjøre, er å lære dem å se seg rundt.

Vennskap kan ikke tvinges frem

For når skolen starter igjen, finnes det barn som gruer seg mer til friminuttet enn til mattetimen.

Det finnes barn som bruker morgenen på å bekymre seg for hvem de skal sitte ved siden av. Barn som går noen ekstra runder i skolegården for at det skal se ut som om de er på vei et sted. Barn som håper at noen skal spørre om de vil være med. Barn som atter igjen går alene hjem fra skolen, uten å bli spurt om å bli med hjem. 

Og det gjør vondt å tenke på.

Ingen barn kan være bestevenn med alle. Vi skal heller ikke lære barna våre at de har ansvar for andre menneskers lykke. Vennskap kan ikke tvinges fram, og kjemi finnes mellom barn akkurat som mellom voksne.

Men, det er stor forskjell på å være bestevenner og å la noen få være med.

Der mener jeg at vi voksne har et stort ansvar.

Barna lærer gjennom oss

Barna våre hører mer enn vi tror; de hører hvordan vi omtaler klassekameratene deres hjemme. De legger merke til hvem vi inviterer, og hvem vi aldri inviterer. De ser hvilke foreldre vi hilser på, og hvilke vi går forbi. De lærer ikke bare inkludering gjennom det vi forteller dem at de skal gjøre.

For selv om barna nå går på skolen og har sitt eget liv, lærer de fremdeles gjennom det vi voksne gjør og sier - ofte indirekte.

Kanskje trenger vi derfor ikke holde store taler rundt middagsbordet før skolestart.

Kanskje holder det å stille noen små spørsmål: 

Var det noen som var mye alene i dag?

Er det noen i klassen du ikke kjenner så godt ennå?

Er det plass til én til?

Noen ganger skal det forbausende lite til. En ledig stol ved lunsjbordet. En invitasjon hjem etter skolen. Et «vil du være med?» i skolegården.

For barnet som spør, kan det være en setning man har glemt før dagen er over. For barnet som blir spurt, kan det gjøre hele dagen eller uken. I noen tilfeller kan det til og med gjøre et helt liv til det bedre. 

Tenk litt på det. 

Alle trenger å kjenne at de hører til

Jeg vet ikke hvilke mennesker barna mine kommer til å møte gjennom skoleårene.

Jeg vet ikke hvem som kommer til å såre dem, hvem de kommer til å såre, hvem som blir vennene deres for en periode – og hvem som fortsatt sitter rundt bordet deres når de er voksne.

Det er kanskje noe av det vanskeligste med å være forelder; etter hvert må vi slippe taket litt etter litt og håpe at det vi har forsøkt å lære dem hjemme, blir med ut døra.

Så før denne skolestarten ønsker jeg meg egentlig bare én ting: 

At vi minner barna våre – og kanskje også oss selv – på å se oss rundt.

Ikke alle trenger å være venner, men alle trenger å kjenne at de hører til.