Blomberg: Fjellgården som ble reddet av en tegneserie

Bare turen opp forteller mye om hvordan livet her må ha vært.

– Nå er vi over Syltavikbøen og på vei opp i råsa. Her er det sving på sving og bratt oppover, forteller Odd Normann Hoff i Storfjordens Venner, som kjenner gården godt.

Etter over en times tung stigning åpner landskapet seg. Utsikten strekker seg både innover mot Geiranger og utover mot Hellesylt. Fjorden ligger som et levende maleri langt der nede.

Barndomsminner i bratt terreng

For Bjørg er Blomberg mer enn et kulturminne. Det er en del av familiehistorien.

Farmoren hennes ble født her som yngst av ti søsken. Etter at hun giftet seg og flyttet til Homlung, fortsatte familien å bruke gården aktivt.

Hver krok i huset vekker minner.

– Jo eldre jeg blir, desto mer tenker jeg tilbake på barndommen. Alt her oppe betyr mye.

Nakne realiteter bak idyllen

Selv om utsikten er eventyrlig, var livet på Blomberg langt fra romantisk.

På en så høytliggende gård var geitehold viktigst. Tilgangen på jaktterreng var god, og skogen ga verdifulle inntekter gjennom ved og tømmer.

Men isolasjonen var brutal – særlig vinterstid.

På 1800-tallet ble nettopp dette avgjørende for et oppsiktsvekkende gårdsbytte.

På slutten av 1840-tallet bestemte bonden på Bringa og bonden på Blomberg seg for å bytte gårder.

Årsaken? Rasfare.

Bonden fra Bringa ønsket seg til Blomberg fordi stedet ble regnet som tryggere mot snøras. Ironisk nok endte det tragisk.

Bare seks år senere, i 1855, omkom han i et ras nede ved Syltavika, der stien opp til Blomberg.

Han flyttet fra rasfare – og ble likevel tatt av ras.

Nær ved å gå tapt

Da Storfjordens Venner begynte arbeidet med Blomberg på 1990-tallet, var forfallet omfattende.

– Det var i grevens tid, forteller Odd.

Heldigvis hadde bolighuset blitt reddet av én ting: bølgeblikk.

Da de siste som bodde her flyttet ut på slutten av 1940-tallet, la de bølgeblikktak på huset. Det skulle vise seg å være avgjørende.

– Bølgeblikk har faktisk reddet mange av disse gårdene.

Etter positiv respons fra Riksantikvaren startet restaureringsarbeidet for alvor.

Totalt ble det brukt rundt 2,6 millioner kroner på å sikre og restaurere gårdsanlegget.

Tegneserien som reddet låven

Det mest spesielle med restaureringen handler om låven.

Hvordan bygger man opp en låve som har vært borte i flere tiår – uten tegninger?

Svaret lå overraskende nok i et julehefte.

I 1946 besøkte tegner Ivar Maurits Hansen og forfatter Sigurd Winsnes Blomberg under en ferie i Geiranger. Resultatet ble juleheftet Nils og Blåmann.

Der hadde de tegnet gården i imponerende detalj.

– Vi fant plutselig byggetegningene i en tegneserie, forteller Odd.

Illustrasjonene viste detaljer ingen fotografier fanget opp – blant annet hvordan arken på låven så ut, innvendige løsninger og konstruksjonen.

Med tegneserien som fasit startet jakten på en gammel låve som kunne passe på de originale murene.

Etter å ha sett på rundt 30 ulike låver på Sunnmøre fant de til slutt den riktige – på Stranda.

Låven ble demontert, fraktet til Blomberg og bygget opp igjen mellom 1996 og 1998.

I dag står den der som om den aldri har vært borte.

Et levende museum

Inne i huset er tiden nærmest satt på pause.

Gamle mjølkasser, redskaper, vevstoler, saltekar og slitte tregulv forteller historien om et liv der ingenting gikk til spille.

Huset er spesielt fordi boligdelen er bygd sammen med fjøs og låve.

Det gjorde vinterlivet lettere.

Man kunne gå tørrskodd fra stua til fjøset uten å måtte ut i snøstormen.

Til og med brønnen ligger innendørs.

Alt handler om praktiske løsninger i et krevende klima.

Hvem skal ta over?

Blomberg har i dag høy antikvarisk verdi. Men det å eie og vedlikeholde en slik gård er krevende.

Adkomsten er vanskelig. Man må komme med båt, og transport opp er tung og komplisert.

Spørsmålet er hva fremtiden bringer.

– Jeg ser litt mørkt på det, innrømmer Bjørg.

Hun håper noen en dag vil ta ansvar for å holde stedet ved like.

Ikke nødvendigvis som aktiv gård, men som kulturarv.

For Blomberg er mer enn en gammel fjellgård.

Det er et fysisk bevis på hva generasjoner av sunnmøringer fikk til med vilje, slit og oppfinnsomhet.

Og kanskje er nettopp det den største verdien.

Ikke bare utsikten.

Men historiene som fortsatt lever i veggene.