Merete møter mennesker når livet er på sitt tyngste: – Det blir aldri rutine

Hun er utdannet sykepleier, har videreutdanning som kreftsykepleier og senere master i avansert klinisk sykepleie. Sykehuset kunne sikkert vært spennende for Merete Brungot Kløvning, men arbeidet i kommunen var et bevisst valg: 

– Det er i kommunen vi bor og lever livene våre, fra vugge til grav. Kommunehelsetjenesten dekker et mangfold av oppgaver, og jeg synes det er kjempespennende å få lov til å utgjøre en liten del av det, sier hun til iÅlesund. 

I dag er hun pårørendekoordinator i Ålesund kommune. Veien dit har gått gjennom hjemmesykepleien, sykehjem, lindrende behandling og mange år tett på mennesker rammet av kreft.

Var med fra starten på Lindrende enhet

En periode som har satt særlig dype spor, er årene ved Lindrende enhet på Blindheim, hvor Kløvning var med helt fra starten.

Arbeidet med mennesker ved livets slutt beskriver hun som både krevende og faglig utviklende - samtidig ble erfaringene der viktige for hvordan hun senere skulle møte mennesker i noen av livets vanskeligste situasjoner.

– Gode, kompetente kolleger og dyktig ledelse gjorde at Lindrende enhet forhåpentligvis ble et trygt sted å være for mennesker i en sårbar livssituasjon. Tiden der glemmer jeg aldri; den har vært med på å forme meg både faglig og menneskelig.

I 2012 tok yrkeslivet en ny retning; Kreftforeningen lyste ut midler som kommunene kunne søke på for å opprette stillinger som kreftkoordinator. Syv kommuner på Sunnmøre fikk tilskudd, blant dem Ålesund.

Kløvning fikk jobben.

– På mange vis startet det med blanke ark og fargestifter til. Vi skulle finne vår vei og vår plass i det etablerte. Ikke alltid like lett, men etter hvert ble kreftkoordinatorfunksjonen en del av det kommunale helse- og omsorgstilbudet.

De syv kreftkoordinatorene på Sunnmøre utviklet samtidig et samarbeid som ble viktig både faglig og personlig.

– Vi ble både en viktig støtte for hverandre, og etter hvert nære venner.

En av de første kommunene i landet

Etter syv år som kreftkoordinator kom en ny mulighet.

Kløvning hadde lenge vært særlig opptatt av menneskene rundt den som er syk – ektefellen, barna, foreldrene, søsknene og andre nære som ofte får en stor omsorgsoppgave samtidig som de selv skal håndtere frykt, usikkerhet eller sorg.

Da Ålesund kommune opprettet en egen funksjon som pårørendekoordinator, ble det derfor en naturlig vei videre.

Les også: 

Hanna hadde kreft - nå vil hun hjelpe andre

Ålesund var ifølge Kløvning blant de første kommunene i landet som opprettet en slik funksjon.

– Jeg har alltid hatt en spesiell interesse for pårørendes rolle og hvilke utfordringer de står i.

Flere kommuner har senere fulgt etter, og koordinatorene har i dag et faglig fellesskap der de kan hjelpe hverandre med å utvikle rollen.

– Den beste jobben i kommunen

I dag, syv år senere, er entusiasmen for jobben fortsatt stor.

– Jeg sitter med en opplevelse av å ha den beste jobben i kommunen, forteller hun. 

Det skyldes både betydningen hun mener ivaretakelse av pårørende har, og bredden i arbeidsoppgavene.

Stillingen hennes er diagnoseuavhengig; det betyr at tilbudet ikke bare handler om kreft eller én bestemt sykdom.

Som eneste pårørendekoordinator kan hun imidlertid ikke følge alle på individnivå. Hun har enkelte støttesamtaler med mennesker som trenger råd, veiledning eller bare en fortrolig samtale, men mye av arbeidet skjer gjennom kurs, grupper, kompetansearbeid og utvikling av kommunens tilbud.

Et av tilbudene er mestringskurset «FRAMOVER», som arrangeres to ganger i året for pasienter og pårørende.

Her er det ikke diagnosen som står i sentrum: 

– Vi ser bort fra diagnoser og fokuserer på hverdagsmestring «midt i alt som er».

Kløvning er også kursleder for «Tankevirus», et kurskonsept som tar for seg kognitiv mestring av utfordringer mennesker kan møte i livet.

Les også: 

Fikk livet i gave med immunterapi

Her møtes mennesker som har mistet noen

Men ett av tilbudene står hjertet hennes ekstra nært: Sorgstøttekurset «Livslyst når det røyner på» har eksistert i 12–13 år og er rettet mot voksne som har mistet et familiemedlem eller en nær venn.

De fleste av disse årene har Kløvning drevet kurset sammen med kollega og venn Tanja Alme i Sula kommune.

Fire kvelder tilbringer deltakerne sammen; første kveld kommer mange forsiktig og spente inn døren. Fire samlinger senere er situasjonen gjerne en helt annen: 

– Vi pleier å tulle litt med at siste kurskveld er det ingen som vil gå hjem. Det dannes et helt eget fellesskap gjennom de fire kveldene.

Tryggheten er avgjørende; her skal det være mulig å snakke om tapet og livet etterpå – og det skal være plass til mer enn bare det tunge.

– Som kursnavnet tilsier er dette kvelder som kan inneholde både gråt og latter. Sammen jakter vi på hva som kan gi livslyst i en situasjon der en har mistet noen.

Selv etter mange år med slike møter er det vanskelig for henne å beskrive hva de gjør med henne. 

– Jeg synes det er vanskelig å sette gode nok ord på hvordan det er å lede disse kveldene, å være i dette rommet. Det er sterkt, og kjennes enormt meningsfylt.

Alvor – og rom for litt tøys

Sammen med Alme driver hun også «Fredagskafé for berørt av kreft» - et månedlig møtested for mennesker som er rammet av kreft og deres pårørende. Der kombineres faglige innlegg med kaffe og sosialt samvær.

Kløvning husker spesielt godt da tilbudet kunne åpne igjen etter pandemien; flere av deltakerne hadde hatt lite kontakt med andre mennesker. Da de endelig kunne komme tilbake, var noen rørt til tårer.

Men selv om bakgrunnen for møtene er alvorlig, ønsker de ikke at alvoret skal få fylle hele rommet.

– Som vertinner for kafeen er vi også bevisste på å «bjuda på». Midt i alvor prøver vi å skape rom for litt humor og tøys. Vi vil at deltakerne skal ha med seg en lett stemning hjem og inn i helgen.

Når barn er pårørende

En annen viktig del av arbeidet handler om barn. Kløvning underviser ansatte i kommunen om pårørendes roller, behov og rettigheter. I Ålesund er det også etablert en tverrfaglig ressursgruppe som møtes fire ganger i året.

Gruppen arbeider blant annet med hvordan tjenestene skal møte barn som har en alvorlig syk forelder, eller som mister en voksen omsorgsperson.

Hun leder gruppen sammen med barnekoordinator Jon-Anders Nordhaug.

Arbeidet stopper heller ikke ved kommunegrensen; de deltar i et nasjonalt nettverk ledet av BarnsBeste, og Kløvning har blant annet vært med på å utvikle e-læring for helsepersonell som kan brukes i kommunenes kompetansearbeid.

Spurte hva som skjer når pappa dør

Noen av møtene blir sittende igjen lenge etter at møtet tar slutt. Kløvning forteller om en ung gutt hun møtte. Faren hans skulle dø.

Familien snakket relativt åpent om sykdommen og det som ventet, men gutten satt likevel med spørsmål han syntes var vanskelige å stille foreldrene. Da kunne det være lettere å snakke med en utenforstående fagperson med taushetsplikt.

For Kløvning illustrerer møtet også noe av det vanskeligste ved jobben: 

– Jeg føler det ligger et stort ansvar i å møte mennesker på sitt mest sårbare.

Erfaringen har gjort henne tryggere. Ikke nødvendigvis på hva hun skal si, men på at hun ikke alltid trenger å si så mye.

– Jeg tror at jeg med årene er blitt tryggere i å lytte til den andre, ikke være så opptatt av hva jeg selv vil si, men være til stede i det den andre formidler.

Men rutinestoff blir det aldri.

– Noen enkel oppgave blir dette aldri. Det skal det heller ikke være.

Les også: 

– Jeg trodde livet vårt var snudd på hodet

– Vi er avhengige av pårørende

Bak mye av arbeidet ligger en erkjennelse Kløvning mener samfunnet må ta på alvor: Pårørende gjør en stor innsats.

– Som samfunn er vi avhengig av at pårørende ønsker og klarer å stå i rollen sin over tid. Derfor er det så viktig å få fram pårørendes stemme, deres perspektiv.

Hun har også fått bidra inn i nasjonalt utviklingsarbeid. Helsedirektoratet har utviklet et samtaleverktøy som skal etterspørre pårørendes behov og tanker om situasjonen de står i, og Kløvning har deltatt som representant for kommunene.

– Det er spennende å få lov også å jobbe med nasjonale prosjekter som forhåpentligvis kan skape større forutsigbarhet både for pårørende og for tjenestene i fremtiden.

Har selv kjent på sorg og tap

Kløvning møter ikke sorg bare som fagperson. Gjennom livet har hun selv vært pårørende i forskjellige situasjoner, både gjennom langvarige omsorgsoppgaver og mer akutte hendelser. Hun har også opplevd tap og sorg.

Hun tror at egne erfaringer kan være en styrke i møte med andre, samtidig går det en viktig grense.

– Det er ikke min sorg vi skal snakke om. Jeg må ha andre veier og andre steder for det som er mitt.

Når hun skal trekke fram det aller beste ved jobben, er svaret enkelt:

– Menneskemøtene og relasjonsbygging er det aller beste i jobben min!

Det gjelder pårørende, helsepersonell og de mange frivillige hun møter gjennom brukerorganisasjoner.

– De gjør en formidabel innsats.

– Det som er vondt blir vanskeligere om man bærer det alene

For de som trenger hjelp, kan veien inn være forskjellig; noen finner støtte gjennom kursene og gruppene. Andre trenger først og fremst hjelp til å finne fram til riktig instans. For enkelte kan en samtale være det viktigste akkurat da.

– Jeg prøver så godt jeg kan å sjonglere funksjonen innenfor de rammene som er, sier Kløvning.

Én historie har blitt værende hos henne.

En mann hadde mistet samboeren sin. Han hadde lite nettverk rundt seg og arbeidet i et mannsdominert yrke. Å snakke om sorgen og følelsene han bar på, opplevdes ikke naturlig i miljøet rundt ham.

Han meldte seg på «Livslyst når det røyner på». På den siste kurskvelden begynte han å gråte. Han fortalte hvor viktige kveldene hadde vært. Her hadde han fått et sted der han kunne sette ord på det han kjente på.

Kløvning har derfor en klar oppfordring til mennesker som akkurat nå står i sorg eller ventesorg:

– For de fleste mennesker tror jeg at det som er vondt og vanskelig blir enda vanskeligere om en bærer det alene. Finn noen å snakke med, om det er en fagperson eller en god venn.

Til høsten arrangeres «Livslyst når det røyner på» på nytt.

– Kanskje kan sorgstøttekurset være til hjelp for akkurat deg. Det er bare å ta kontakt om noen ønsker å være med.

Les også: 

– Helse er en av de mest meningsfulle veiene man kan velge